Spørsmål: Jeg ser folk bære dusinvis av tunge spoler (reaktorer) for en GIS-test. Hvorfor kan vi ikke bare bruke en- høyspenningstesttransformator som vi gjør for CT-er?
A: Det kommer ned til kapasitans og kraft. En GIS samleskinne er i hovedsak en massiv koaksial kondensator.
Fysikken:
1. For å gi strøm til en 220 kV GIS (som har høy kapasitans) ved 50 Hz, må en standard transformator levere hundrevis av ampere med ladestrøm.
2. Problemet: Transformatoren og strømforsyningen må være på størrelse med en bygning og veie flere tonn. Det er umulig å transportere dette til et felt.
3. Løsningen (Serieresonans): Ved å koble en induktor (reaktor) i serie med GIS-kapasitansen, lager vi en resonanskrets.
4. Fordelen: Ved resonansfrekvensen (f=1 / (2π√LC)), "kansellerer" induktoren og kondensatoren hverandre ut. Strømforsyningen må bare gi den lille mengden energi som går tapt for motstand.
Resultat: Du kan produsere 400 kV over en GIS ved hjelp av en liten 220V/380V generator som passer i en varebil.
Hva er "kondisjoneringstesten", og hvorfor gjøres den først?
Spørsmål: Testprosedyren viser at vi må sitte på 20 %, 50 % og 80 % spenning før vi går til full testspenning. Hvorfor kaste bort tid? Hvorfor ikke gå rett til 100%?
A: Konditioneringstesten er det viktigste "rengjørings"-trinnet. Den er designet for å redde GIS fra sin egen installasjonsrester.
Den "hoppende partikkel"-fellen:
1. Uansett hvor rent installasjonsteltet er, kan det forbli et lite stykke metallstøv eller et hår inni.
2. Hvis du går rett til 100 % spenning, vil partikkelen hoppe direkte inn i det høye-stressområdet og forårsake en permanent, destruktiv bue (punktering) gjennom isolatoren.
3. Betingelseslogikken: Ved å holde på lavere spenninger (f.eks. 50 % i 5 minutter), får det elektriske feltet disse partiklene til å "danse" sakte. Dette leder dem inn i partikkelfeller (lave-feltområder i bunnen av tanken), hvor de holder seg trygt unna lederne.
Sammendrag: Konditionering tester ikke isolasjonen; den renser isolasjonen ved hjelp av strøm.