Tabellen nedenfor oppsummerer de fire avgjørende forskjellene mellom de to metodene, etterfulgt av testparameterforskjellene som følger av dem.
|
Parameter |
VLF-testing (0,1 Hz) |
DC Hipot-testing |
Fordel |
|
Feltdistribusjon |
AC-lignende. Kapasitiv og resistiv gradering begge aktive; spenningsfordeling gjengir tjenesteforhold ved 0,1 Hz. |
Rent resistivt. Feltet styres av konduktivitet, ikke permittivitet, så graderingslag og fugegeometrier belastes annerledes enn bruk. |
VLF |
|
Risiko for plasslading |
Lav. Polariteten reverserer hvert 5. sekund; injisert ladning rekombinerer, og kabelen er feltnøytral etter testen. |
Høy. Ladning fanget ved tomrom, urenheter og grensesnitt; gjenværende felt overlapper AC ved re-energisering og kan forårsake feil etter test. |
VLF |
|
Deteksjon av vanntre |
Ja. Gjentatte feltreversering bryter ned tresvekket isolasjon på eller under testnivå; tan delta tip-up kvantifiserer nedbrytningen. |
Nei. Vanntrær er effektivt usynlige under DC; degradert kabel består testen og mislykkes i drift. |
VLF |
|
Utstyr Størrelse |
Kompakt. Ladestrømmen er 500× lavere enn ved 50 Hz, så et 30-80 kV-sett veier ca 30-90 kg og går fra en 230 V-kontakt. |
Kompakt sett, men ingen diagnostisk evne og ingen lengdefordel; krever en separat utladnings- og jordingsprosedyre etter testen. |
VLF |
|
Testspenning/varighet |
2U0 til 3U0, 15-60 min (IEEE 400.2); 3U₀ i 15 min (HD 620 / VDE 0276-620). |
Historisk sett 2U₀ til 4U0 i 5-15 min; nå trukket tilbake for ekstrudert kabel av IEEE 400.2. |
VLF |
|
Diagnostikk tilgjengelig |
Tan delta, PD-måling og lekkasjestrømovervåking på samme tilkobling. |
Kun lekkasjestrøm; ingen informasjon om PD eller dielektrisk tap. |
VLF |